Fra smie til kapell
Ei gammel smie på Ledum gård, ubrukt i flere tiår, har blitt gjort om til et kapell viet til Vår Frue av Gudbrandsdalen. Dette er historien om hvordan det skjedde — og hvor det bærer videre.
Dra, eller bruk piltastene, for å se før og etter
Bygget
Det som før var ei ydmyk smie som ikke hadde blitt brukt på mange tiår, har nå blitt gjort om til et kapell viet til Vår Frue av Gudbrandsdalen.
Det første steget var å gjøre kapellet tilgjengelig ved å hogge ned trær som hadde vokst rundt og stengt smia inne, rydde ut og kaste gammelt skrot, unødvendig utstyr, vaske, koste bort støv og aske, etc.
Det viktigste steget i første omgang var å gjøre det gamle ildstedet til et alter for det hellige Messe-offeret. Deretter kunne alt det andre komme på plass etterhvert.
Visjonen
Nå er det neste steget å få smia til å se ut som et skikkelig kapell. Kapellet skal få et uttrykk inspirert av de mange vakre kirkene rundt omkring i Gudbrandsdalen, med kirkespir, klokketårn, dragestil og apsis på baksida.
Vi vil i all hovedsak bruke lokale håndverkere og kjøpe materialer fra bedrifter lokalt, slik at kapellet forankres enda tydeligere i Gudbrandsdalen.
Kapellets støtteforening, som består av p. Mathias Bruno Ledum, Andreas Normann Fladstad, Ayla Olava Heimly og Marie Johanne Klara Birgitta Sjøgreen Foss, ønsker å ivareta og videreføre lokal kulturarv — det være seg religiøse tradisjoner og skikker, byggeteknikk, håndverk, musikk og kunst.
Mange flere har allerede bidratt med tid, innsats, kunnskap, verktøy og penger, og det er plass til flere hender. Bare bli med på dugnad!
Navnet
Støtteforeninga som står bak kapellet har fått navnet Capella Reginae Norvegiae, latin for «Norges dronnings kapell», og det har blitt det offisielle navnet som brukes i sosiale medier og passer best internasjonalt. På folkemunne bruker vi derimot navnet Mariaslæen.
«Slæen» er lokal måte å si slette, eng, slått etc. i bestemt form og brukes som navn på ulike setre i Øyerfjellet, blant annet på familien Ledums egen seter «Ledumslæen», som er nevnt i Sigrid Undsets bøker «Den brennende busk» og «Lykkelige dager».
Bakgrunnen
Kapellet er en slags kontinuitet av det som våre forfedre i troen her til lands har gjort for å tråkke opp stien for oss katolikker som skulle komme senere. Inspirert av blant annet Sigrid Undset ønsker vi å bevise at det katolske ikke er noe fremmed, ukjent og unorsk. Til tross for reformasjonen har den katolske troa levd videre i den norske folkesjela, i mange bygder rundt omkring, i form av gamle skikker, bønner, feiringer, etc.
Pilegrimsvandringer, primstaven, Draumkvedet og gamle hymner er del av en rik kulturarv med tydelige katolske røtter. Pater Olav Müller fra Trondheim har sagt at den katolske tro overvintret i bondekulturen i minst 150 år etter reformasjonens innføring.
Vi ønsker å gjenintrodusere noe av det som tilsynelatende gikk tapt med reformasjonen, men som har levd videre som glør i et ildsted, og som bare trenger å få blåst litt liv i seg. Hvor passende er det ikke å gjøre det nettopp i form av et kapell i ei gammel smie?
Mathea Baadstø, ei dame fra Tretten som konverterte til katolisismen i 1904, gjorde om stua si til et kapell for katolsk Messe-feiring, hvor også Sigrid Undset, hennes fadderbarn, deltok på Messe før ho sjøl lagde sitt eget provisoriske kapell i peisestua på Bjerkebæk. Nå ser vi på vårt eget kapell som et slags barnebarn av deres personlige initiativ til å lage et kapell på de stedene som var langt vekk fra nærmeste kirke, og vi føler at de begge to er noen av våre største støttespillere fra den andre siden av evigheten.
Kapellet er ikke ferdig ennå.
Støtten din hjelper oss å bygge ut kapellet. Hver hånd hjelper.